torsdag 9. juli 2009

Hvorfor sosialisme ikke virker.

An economics professor at Texas Tech said he had never failed a single student before but had, once, failed an entire class.

This particular class had insisted that socialism really worked: no one would be poor and no one would be rich, everything would be equal and ‘fair’. The professor then said “Okay, we will have an experiment in this class on socialism. Instead of money, we’ll use your grades.”

All grades were to be averaged and thus would be “fair”. This meant that everyone would receive the same grade, which meant that no one would fail. It also meant, of course, that no one would receive an A…

After the first test the grades were averaged and everyone got a B. The students who had studied hard were upset, but the students who had goofed off were quite happy with the outcome.

As the second test rolled around, the slackers studied even less now - they knew they’d get a good grade anyhow. Those who’d studied hard in the beginning now decided they wanted a free ride too. Thus, going against their own inclinations, they copied the slackers’ habits. As a result, the second test average was a D.

No one was happy.

By the time the third test had been graded, the average was an F.

The scores never increased but bickering, blame, and name calling began to be the environment in which this class operated. It had been their own quest for “fairness” which had led to this unintended result of hard feelings and grievances. In the end, no one was willing to study just for the benefit of everyone else. Therefore, all the students failed…to their great surprise.

The professor explained that their experiment with socialism failed because it was based on the least effort by all. Laziness and resentment were the outcome. There would always be failure in the situation they’d agreed to in the beginning.

“When the reward is great”, he said, “the effort to succeed is great, at least for some. But when government takes all the reward away by taking from some without their consent and giving to others without their effort, then failure is inevitable”.

6 kommentarer:

Metallian sa...

Alle skal ha akkurat det samme? Hv har dette med sosialisme å gjøre? Hørees mer ut som en 12-årings oppfattning av kommunisme.

Frøken Norge sa...

Metallian høres mer ut som en sosialist :)

Anonym sa...

Hva vi leser her er sosialisme i praksis. Sosisalisme der det ikke kreves noe av borgerne. Med andre ord complete failure.

Adolf prøvde også en slags sosialisme i sin tid, men det var en nasjonal sosialisme der det ble stilt krav til alle som ville være med i samfunnet.

Jorunn Lauvstad sa...

De som tar ut godene i form av mere fritid,bør selvsagt ikke få den samme belønningen som dem som gjør en større innsats.
Men mange har ikke forutsetning for å ytre det samme som andre. De er født med en lav intelligens,er sykelige osv. Mener du at slike uforskyldte forhold fullt ut skal slå ut i tilsvarende dårlige materielle vilkår? Har mennesker bare bruksverdi målt etter nytteverdien i samfunnet,eller har de også egenverdi i kraft av seg selv som personer? Hvis det siste er tilfelle,så er det vel naturlig å ønske en bra fordeling av godene.Da blir det ganske usakelig å fremstille dette som fascistisk sosialisme.

Frøken Norge sa...

Hei Jorunn!
Det er et poeng at vi er født med ulike forutsetninger, og jeg mener IKKE det skal slå ut i TILDVARENDE dårligere materielle vilkår.

Men som eksemplet over er et bilde på, trenger mennesket et innsentiv til å handle. Den motivasjonen som foreløpig har virket best er individuelle karakterer eller utbytte.

Menneskeverd er ikke det samme som "bruksverdi målt etter nytteverdi". Mener du mennesketsverd skal utrykkes og måles materalistisk?

Jeg mener de som ikke har evne til å holde liv i seg selv ved egen innsats skal få dekket sine behov for mat, varme og trygghet. Økonomiske goder ut over dette skal være frukter av eget arbeid, slik som Norge har blitt nå.

I samfunn med stor likhet er sammenbindingskraften stor. Dvs. viljen til å yte for felleskapet. Stor sammenbindingskraft skaper barriære mot misbruk og unnasluntring. I et samfunn med stor sammenbindingskraft kan matrielle overføringer til dem som er utenfor arbeidslivet være romslige. Slik som det har vært i den klassiske velferdsstaten.

Nå har vi i Norge valgt å bygge ned sammenbindingskraften, dette får konsekvenser. Det blir mindre vilje til å yte for andre(skatt), og lavere terskel for å leve av andres arbeid(trygdeytelser).

Nedbygging av sammenbindingskraften har vært et viktigere politisk mål enn bevaringen av velferdstaten. Som konsekvens ryker likheten som vi hadde råd til før. Hvordan kan slikt skje i en etterkrigstid dominert av venstresiden?

Jorunn Lauvstad sa...

På en annen blogg er det diskusjon om fordommer.Etter litt refleksjon,kom jeg til dette resultatet:Et menneske har fordommer når det er redd for diskusjoner,og når det ikke vil forandre sine synspunkter selv om motargumentene er rasjonelle. Du våger å diskutere,og det liker jeg.

Jeg mener menneskeverdet har utgangspunkt i menneskers egenart. Siden egenart ikke kan måles og veies,blir mennesker likestilte. På teoriplanet burde vi derfor alle ha de samme materielle vilkårene. I praksis fungerer det ikke.Noen materielle innsentiver til handling trenges,men mennesker lar seg motivere av mye annet også. Et eksempel er Wikipedia. Det finnes nå over 200 000 artikler på norsk.
Jeg er skeptisk til karakterer på barnetrinnet. Elevene vil trolig skaffe seg flere faktaopplysninger på denne måten,men kunnskaper er som bygningsmaterialer--de skal ikke bare samles inn,en må kunne bruket dem også. Elevene må derfor i tillegg lære seg å tenke helhetlig og kreativt.
Det du skriver om den sosiale sammenbindingskraften som skaper barriærer mot misbruk og unnasluntring, er jeg helt enig i. Jeg har laget meg tanker om en alternativ samfunnsmodell,men er ikke sikker på om jeg er enig i den selv. Det ville være spennende å høre hva du tenker. I steinalderen levde mennesker i grupper på 50-100 individer. Vi har derfor sosial kapasitet til å identifisere oss med slike grupper. Hva om samfunnet ble organisert med slike grupper som utgangspunkt? Deretter kunne stadig flere grupper samarbeide avhengig av hvor omfattende oppgaver som skulle løses.